249

I DAG gikk jeg igjennom ruinene i Efes. Gamle ruiner, steiner som har ligget der i årtusener, kjent føtter over seg, regnvær og vind. Men de steinene jeg ser er ikke de samme som var der da, de er slitt bort, blitt mindre, gjemt under jorda. Ingenting jeg ser nå, var der før. Stille, stille har tid og mennesker, jord og mark, endret disse mektige bygningene med titalls søyler, slik at de nesten ikke er til å kjenne igjen. Men vi myser mot de, tror vi ser en kobling, tror vi skjønner hvordan det så ut, setter det opp etter vårt bilde. Så dette er ikke ruiner etter en forfalt by. Dette er slik vi tror ruiner av en falt by ser ut.