293

I DAG fortalte Martine at en dame hadde blitt påkjørt, av en lastebil, hun hadde omkommet og veien var sperret av. Det var sikkert kø, eksos, utålmodige fedre som skal kjøre barna til skolen, røde sneglebusser som skal frakte elever, og blod og ambulanser og politibiler. Jeg vet vet hvor det skjedde, jeg pleier å sykle opp den bakken, det er akkurat der hvor jeg skifter fra femte eller sjette gir og opp igjen til syvende, der hvor veien flater ut igjen etter en bakke full av stein og grus. Jeg sykler der omtrent hver dag, to ganger, fram og tilbake og i dag kjørte en lastebil på en dame der, han kjørte fordi hun gikk foran bilen og han så det ikke, så ikke damen som strenet forbi, han så bare trafikken, så en luke i trafikken, en plass for ham.
Da sykler jeg rundt, sykler oppover den lange bakken mot barneskolen min, hodet mitt er tett og jeg er sliten i musklene, jeg er forkjølet og sykler oppover bakken, fordi jeg ikke vil kjøre forbi et sted hvor noen har omkommet, har dødd, sluttet å eksistere. Jeg sykler bare rundt, rundt, rundt, tenker ikke på det, vil tenke på kent og en sang, tenker på å legge meg rett ut i senga, tenker på om mamma kommer hjem, tenker på om damen som døde var mamma, om hun var mormor, tenker på alle som savner henne, alle som gråter nå, tenker på alle følelsene de får som ruller rundt i dem som store kampesteiner de ikke kan kontrollere. Tenker på at damen gikk sine siste skritt foran en lastebil, og at livet hennes ikke stod til å redde.

Så slutter jeg å tenke, for det angår jo ikke meg.